Alle som kjenner meg vet godt at jeg er et matglad menneske som kan gjerne spise opptil tre porsjoner av et måltid sopm kunne tilhørt et stort, voksent mannfolk eks. Jeg har spist opp min, du klarer ikke din? Null problem, jeg spiser opp restene! Flere ganger har jeg fått stygge, overraskede blikk når folk har sett meg stappe i meg mat.. Og jeg klandrer dere ikke i det hele tatt! Men neste gang du ser noen spise litt mer enn vanlig, tenk deg litt om før du kommer med det ironiske, frekke blikket. Ikke at jeg bryr meg, fuck deg liksom, mat, hallo! Man trenger det for å leve liksom! Bare husk: spis for å leve, ikke lev for å spise...
I Januar var jeg og en venninne på restaurant og spiste. I det hun så vidt hadde kommet seg gjennom halve sin var jeg ferdig med min. Så snakket vi litt om det.
“Du Helene, du har ikke tenkt over at du kanskje har en spiseforstyrrelse?” var spørsmålet som åpnet en ny tanke for meg. Jeg tok spørsmålet alvorlig, googlet litt når jeg kom hjem og innså at det ikke bare var anorexia og bulimi som eksisterer som spisefortyrrelse, men også den velkjente “trøstespisingen” blir nå sett mer og mer på som en psykisk forstyrrelse.
Tvangsspising blir det også kalt. Akkurat det samme som bulimi - jeg ikke spyr opp maten. I stedet for blir jeg ubehagelig mett, føler stor skyldsfølelse, vemmelse og depresjon etter måltidene mine. Jeg har utrolig lav selvfølelse og stor opplevelse av å ikke ha kontroll... Jeg føler stor usikkerhet, fortvilt ensomhet, stor tvil, for ikke å glemme at jeg mangler ord for å utrykke meg.. Altså, jeg har opplevelse av indre kaos og forvirring.. Jeg sliter med å sette ord på egne følelser.. Alt dette blir erstattet med mat. Jeg kan fortsette og skrive en lang novelle, men om du er interessert i å vite mer om tvangsspising, eller generelt spiseforstyrrelser, så anbefaler jeg boken Sterk/Svak.
Jeg tok det opp med legen, snakket lenge og alvorlig om dette, når det kunne startet, hvorfor.. Og jeg fikk avklart av legen: ja, du har tvangsspising. For meg var det begynnelsen på å endelig virkelig ta tak i meg selv, mine tanker og valg når det kom til mat. Jeg har en lang vei ennå å gå, det er ikke "bare" å halvere maten, spise sunnere, kvitte seg med "ritualer" som har vært en del av meg siden jeg var omtrent femten år gammel.
"Tvangsspising er en psykisk lidelse der man fortsetter å spise selv om man ikke er sulten, gjerne for å dekke andre behov enn sult.
En tvangsspiser spiser svært raskt, spiser til hun eller han er ubehagelig mett og spiser uten å være sulten."
Jeg siterer venninnen min, men sensurerer noe av det, siden det blir litt personlig. Tusen takk igjen, for at du åpnet øynene mine og fikk meg til å innse dette.
"Jeg tror jeg ville tatt en tur til legen også fått snakket litt. Jeg tenkte på det igår og om du tenker over det så kan det hende du prøver å fylle ett tomrom med ting som er behagelig. Du har misbrukt både ----, ----, ---- og ----.
Det er klassiske eksempel på fysiske ting man prøver å tilfredsstille psykiske ting med
Bare fordi du ikke tar det andre veien og endte opp som anorektiker så er det like seriøst.
#helsesøster E"
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar